Mer enn frykt, ego og dårlige sjefer
Restaurantbransjen har lenge fremstilt seg selv som et lovløst felt med kroniske HMS-problemer, skrev anmelder og kommentator Aksel Kielland nylig i Morgenbladet.
Han kan ha rett i deler av det. Men er det likevel noe vi kan lære av en av Norges mest misforståtte bransjer?
I kjølvannet av Noma-avsløringene raser diskusjonene om alt som er galt med restaurantbransjen. Det er et nødvendig og viktig søkelys.
Etter at det ble kjent at ansatte på det som i mange år ble omtalt som verdens beste restaurant, skal ha blitt utsatt for både psykisk og fysisk vold, må ingen få slippe unna med å kalle dette prisen for kvalitet eller genialitet. Ingen skal måtte oppleve slikt når de gjør jobben sin.
Samtidig kjenner jeg behovet for å nyansere samtalen. For når ord som disiplin, presisjon og lojalitet trekkes frem som noe nærmest suspekt i seg selv, mister vi også noe av det fineste ved restaurantbransjen: det presise samspillet.
For meg er dette en av bransjens styrker. Læren om at presisjon i arbeidet ditt betyr noe. Ikke bare for deg selv, men for alle rundt deg. Få steder er du så avhengig av at alle ledd fungerer samtidig. Akkurat som på et skip. Ryker én del, ryker alt.
Kielland skriver om restauranten som et sted for utskudd fra alle samfunnslag. Jeg vil si det på en litt annen måte: Restaurantbransjen er et av stedene der det er plass til alle slags mennesker, og mange slags liv.
På et kjøkken, i oppvasken eller i en spisesal finnes det rom for unge som trenger sin første jobb, for dem som ikke ønsker å jobbe åtte til fire, for dem som liker variasjon og tempo, for dem som trenger en ny start. For deltidsansatte, heltidsansatte, midlertidige og faste.
Det er en bransje som åpner dører. Til fellesskap, til arbeidserfaring, til mestring og til identitet. Til et liv som kan, men ikke trenger, å være A4.
Mange virksomheter snakker varmt om mangfold i rapporter og strategier, men rekrutterer fortsatt temmelig homogent.
Restaurantbransjen har i alle år vist at arbeidslivet kan favne mye bredere. Det betyr ikke at alt fungerer. Det betyr bare at det også finnes en verdi her som altfor sjelden blir sett.
Der Kielland legger mye av ansvaret for bransjens HMS-problemer på næringens egen fortelling om seg selv, mener jeg at dette også handler om samfunnets fortelling om restaurantarbeidere. Det er en arbeidsgruppe mange lenge har sett ned på, som dårlig betalt med harde vilkår, nærmest som om de har valgt det selv.
Likevel søker mange seg til restaurantbransjen fordi de finner noe der som de ikke finner andre steder. Et språk. Et tempo. Et lag. En følelse av å være en del av noe større enn seg selv. Ikke minst er det mange som kommer inn i yrket med bankende hjerte og brennende lidenskap.
Men det er ikke lidenskapen i seg selv som skaper utrygge arbeidsmiljøer. Problemet er dårlig ledelse, maktmisbruk og mennesker som ikke burde ha ansvar for andre. Lidenskap, stolthet og hjerte er tvert imot en styrke og en drivkraft. Det er noe av det fineste ved denne bransjen.
Det går an å kreve mye av folk uten å krenke dem. Det går an å bygge kvalitet uten frykt. Og det må gå an å snakke om alt som er galt uten å male hele bransjen svart.
Vi kommer ikke videre hvis restaurantnæringen reduseres til en fortelling om frykt, ego og dårlige sjefer. Veien videre må handle om å rydde opp i det som ikke tåler dagens lys, og samtidig ta vare på alt som er bra.
